fredag, april 11, 2008

Refusert! Jaja...

La meg med en gang avkrefte ryktene! Jeg har ikke fått jobb i Aftenposten, men på lørdag hadde jeg et innlegg på kultursidene deres. På torsdag fikk jeg et slags svar av Per Haddal, en innlegg som av uviss grunn ikke ligger ute på nett. Så dem som har papirutgaven, får grave i haugen på kjøkkenet og finn kulturdelen fra 10. april.

Jeg syns vel Haddal valgte å tolke mitt innlegg i verste betydning, så jeg skrev et svar for å prøve å oppklare noen misforståelser. Det kom i retur etter noen timer, med beskjed om at det var for "spissfindig" for å trykkes, hva nå det måtte innebære. Men det er jo uansett skevet, så da slenger jeg det ut her. Enjoy:

O'Bloksberg

Morten Kristensen, skribent

«Skal vi bare la debatten gå til Bloksberg?», spør Per Haddal retorisk i torsdagens filmkommentar. La oss for all del ikke gjøre det. Haddal er oppgitt over at ordskiftet etter åpningen av det nye Filminstituttet i store trekk har delt seg i to leire. Insisterer han på å se bort fra all nyansering i de foregående innleggene, er det ingen overraskelse at han blir skuffet.

I mitt innlegg 5. april hevdet jeg at film er underholdning, og det står jeg for. Haddal vil gjerne gjøre et børs og katedral-poeng, og det er greit nok. Men for å gjøre meg til børssiden av ligningen, velger han å tolke meg dithen at jeg mener film bare er underholdning, en holdning jeg ikke kjenner meg igjen i. Det at noe er underholdende, utelukker på ingen måte at det også kan være kunstnerisk (eller for den saks skyld, håpløst pretensiøst). Det er det samme om vi snakker film, bøker, teater, fjernsyn eller tegneserier. Eller bildekunst, for den saks skyld.

Film er fantasier som i større eller mindre grad lykkes i å suge sitt pubikum ut av den virkelige verden og inn i filmens univers. Jeg nekter å tro ikke vi kommer noe nærmere en norsk Bergman ved å gi enhver nyutdannet filmstudent med et videokamera et par-tre millioner kroner og frie kunstneriske tøyler. Film er et håndverk som læres og utvikles over tid. Prøving og feiling er en viktig del av det, det samme gjelder livserfaring.

Jeg er glad for at filmstøtten er større enn noensinne, og ideelt sett forvaltes disse pengene på en klok måte. De siste årene har det blitt laget mange gode norske filmer, uansett om man vil regne det i kroner og øre eller kunstnerisk prestasjon. Norske filmskapere har fått øynene opp for sjangerfilm, noe som blant annet har resultert i noen ganske gode grøssere, komedier og ungdomsfilmer.

Gitt at flinke filmskapere følges opp, vil ikke jeg være den som nekter for at vi en dag kan få vår egen Bergman. Talent og kunstnerisk visjon er viktig, men selv geniale filmkunstnere må leve.

tirsdag, januar 08, 2008

Close, but no cigar

Nå er det selvsagt ikke meningen at bloggen min skal være en oppramsing av filmer jeg har sett som jeg ikke liker, men man skriver jo om de tingene man brenner for, og det er få ting som får meg i fyr og flamme på samme måte som en pretensiøs og meningsløs hype-film som Closer. Jeg får prøve å finne noe nytt å skrive om neste gang, men for nå...

Closer... well, not really
i want to fuck you like an animal
i want to feel you from the inside
i want to fuck you like an animal
my whole existence is flawed
you get me closer to god
-NIN, "Closer"

For en del år siden tok jeg på meg det selsomme oppdraget å oversette Patrick Marbers skuespill "Closer" til norsk. Da filmen kom holdt jeg meg unna den. Jeg hadde nesten glemt hvorfor, til jeg i går, i mangel av grunner til ikke å gjøre det, spant DVD-en i Playstationen min, og satt meg godt til rette med min utkårede for litt cheezy romantisk komedie.

Filmen sliter med det samme som skuespillet gjorde - et elendig manus! Selv om det var lenge siden jeg leste og oversatte stykket, kjente jeg øyeblikkelig igjen linjene, som var mer eller mindre direkte overført fra sceneversjonen.

Problem nr. 1 er at Marbers historie på ingen måte engasjerer. Den "knallharde" realismen hans gjør historiene trivielle og uinteressante for alle andre enn Marber, hans familie og venner.
Problem nr. 2 er at Marbers karaterer ikke engasjerer. Som over, dette blir for venner og familie av forfatteren. For alle andre er disse folka flate og kalde, uten formildende trekk.
Problem nr. 3 er at Marbers språk ikke engasjerer. Dialogen er som et maskingevær, men ett som er ladd med blankskudd, og derfor ikke leverer en dødbringende salve, men i stedet kjeder publikum etter veldig kort tid. Vittighetene er ikke vittige, de kvasi-intelligente vendingene er klisjéer og dialogen som helhet minner mest om en episode av Dawson's Creek med banneordene intakte.
Da jeg oversatte manuset observerte jeg noe som har blitt med inn i filmversjonen. Til tross for overfladiske "språklige forskjeller" (stort sett enkeltord som er forbeholdt enkelte av karakterene, som "Buster" for Natalie Portman-karakteren) snakker alle disse folka helt likt. Min teori er at de snakker slik Patrick Marber selv skulle ønske han snakket, når han ligger i senga si om kvelden og tenker tilbake på det som har skjedd i løpet av dagen; tøft, røft og sexy. Problemet er altså at dette etter min mening funker bedre inni hodet enn på papir, lerrett eller digitale bits.

Allerede et kvarters tid ut i filmen sjekket jeg klokka. I skrivende stund klapper jeg meg selv vantro på skulderen over at jeg kom meg gjennom den fra ende til annen.

Men nå er den sett, og kan ikke bli gjort usett. Jeg får trøste meg med at jeg ihvertfall slipper å se den igjen.

lørdag, desember 29, 2007

Arn - tempelridder i likegyldighetens land

Det finnes etterhvert en god håndfull skandinaviske samproduksjoner av typen viking/middelalder-storfilm. Greit nok, det skyldes vel delvis et tenkt kollektivt selvbilde, delvis brandingen av Skandinavia som en slags viking-themepark. Filmene kommer imidlertid såpass sporadisk at man godt kan tillate seg å synke ned i hypen.

Denne vinteren står den kvasi-historiske fortellingen om Arn for tur. Arn er en svensk tempelridder med taktisk genialitet, en medfødt sverdarm og en fortid. Ikke akkurat eksperimentelt, dette her. Filmen, som er den første av to, er basert på Jan Guillous romaner.

Arn lider av det klassiske problemet med adaptasjon fra bok til film - avgrensning!

Regissør Peter Flinth og manusforfatter Hans Gunnarsson har bestemt seg for å prøve å skvise omtrent 900 sider med karakterer og relasjoner inn i en film på drøye to timer. Problemet er at filmen, istedenfor å balansere mellom action og karakterer, relasjoner og intrige, ganske uelegant snubler seg gjennom handlingen uten noensinne å dvele ved noe som kunne fange publikums interesse. Joda, vi forstår jo at Arn og Cecilia er forelsket, det poenget hamres inn i slowmotion etter slowmotion. Men utover det vet vi lite om deres forhold. Det samme gjelder alle filmens forhold. Hvem disse karakterene er, er heller ikke alltid godt å si, utover helt grunnleggende trekk som familieforhold. De er som helstørrelses pappfigurer, kjedelige, tørre, flate.

Dette er ting man gjerne godtar i denne typen filmer. Men det forutsetter at filmen prioriterer episke slagscener, action og drivende spenning. Arn feiler dessverre også på actionsiden. For all del, håndverksmessig sett holder alt mål. Men actionsekvensene er nedprioritert fordi Flinth og Gunnarsson kvier seg for å kutte i handlingen. Adaptasjon fra bok til film forutsetter prioriteringer. I dette tilfellet kunne man valgt å lage en karakterdrevet eller en actiondrevet film. Resultatet av ubesluttsomheten er en film som faller mellom to stoler.

Arn etterlater deg med en følelse av fullstendig likegyldighet.



Musikk: The Roots - Phrenology

mandag, mai 21, 2007

Hjælp! Gi meg en jobb!

Når jeg nå går inn i uke 21, er det med en viss skrekkblandet fryd. Fredag er siste dag som NFI-slave. Dette er forsåvidt en god ting, siden jeg er SÅ langt unna å klikke fullstendig i denne jobben. Arbeidsplassen for sin del er fin, den, men jeg må si jeg føler meg ganske overkvalifisert til den jobben de har satt med i.

Med feiringen av min nyvunne frihet, må jeg likevel innrømme at jeg er litt bekymret for hva det skal bli av meg. I snart et halvt år har jeg søkt mer eller mindre regelmessig på haugevis av jobber, gode som dårlige, og hittil har jeg blitt innkalt til totalt tre intervjuer. Jeg har ikke lenger oversikten, men jeg vil anta at omtrent en fjerdedel av søknadene aldri besvares engang.

Jeg vet at det er andre der ute som har det som meg. "Godt arbeidsmarked" my ass! Joda, det er nok et bedre arbeidsmarked enn si på begynnelsen av 30-tallet, men samtidig er det hauger av søkere der ute. Når man, som meg, i tillegg har en temmelig vag og diffus utdanning, og lite dokumenterbar kvalifikasjon, er markedet temmelig lukket. Klart man alltids kan krype til korset og begynne med telefonsalg, men til hvilken pris. Hvor mye er selvrespekten og sjela di verdt?

Uansett, hvis noen kommer over en god jobb for en medieviter slash tekstforfatter slash musiker slash journalist slash informasjonsmedarbeider slash videoredigerer slash oversetter slash faktasjekker slash slash slash... send meg en linje!

... Oh, og jeg er en positiv, løsningsorientert og morsom medarbeider, med en mørk, mystisk telefonstemme og et velassortert, presist språk.

Bah!

torsdag, april 19, 2007

Jøsses! Også tarot da gitt...


You are The Devil


Materiality. Material Force. Material temptation; sometimes obsession


The Devil is often a great card for business success; hard work and ambition.


Perhaps the most misunderstood of all the major arcana, the Devil is not really "Satan" at all, but Pan the half-goat nature god and/or Dionysius. These are gods of pleasure and abandon, of wild behavior and unbridled desires. This is a card about ambitions; it is also synonymous with temptation and addiction. On the flip side, however, the card can be a warning to someone who is too restrained, someone who never allows themselves to get passionate or messy or wild - or ambitious. This, too, is a form of enslavement. As a person, the Devil can stand for a man of money or erotic power, aggressive, controlling, or just persuasive. This is not to say a bad man, but certainly a powerful man who is hard to resist. The important thing is to remember that any chain is freely worn. In most cases, you are enslaved only because you allow it.


What Tarot Card are You?
Take the Test to Find Out.

Kong Zogu

I det siste har jeg lest masse Tintin-album, og gleden var derfor stor da jeg snublet over en wiki-artikkel om en eksilert europeisk konge som visstnok skal ha stått modell for Muskar XII fra albumet "Kong Ottokars scepter". Kong Zogus historie er så full av klisjeer og stereotyper at det mest virker som en dårlig kioskroman. Den har også akkurat den rette tidskoloritten. Jeg syns det er helt fantastisk, og et endelig bevis for at verden var bedre før. Det er en lang artikkel, og mye kan skummes, men innimellom er det gullkorn:

http://en.wikipedia.org/wiki/King_Zogu

Jeg vet ihvertfall hva jeg vil skal stå på gravsteinen min når jeg dør (selv om det neppe er det det blir):
A reader of Shakespeare and a fine fighting man

mandag, april 16, 2007

Huh!

Lang historie kort: jeg skulle finne ut hva som ligger i begrepet "tørrpotet". Er det en egen art? Er det en tørket eller på andre måter prosessert vare? (Jepp, dette er sånt jeg gjør hele dagen. Det er jobben min.)
Når wiki ikke gir noen gode resultater er google neste. "Tørrpotet" gir ingen resultater, men da jeg for ordens skyld søkte på "tørrpoteter" fikk jeg en overraskelse. Har ikke sjekket ut siden. Noen som har lyst til å gjøre det og forsikre meg om at det er internett, og ikke verden, det er noe galt med?

torsdag, april 12, 2007

Posttraumatisk stresslidelse

(... eller PTSD, om du vil)

En uke før påske ble Filmmeldingen sluppet av Kulturdepartementet og hele Norges Trond Giske. Man kan si mye om den, men for filmarkivet kom den litt som en bombe. Motsatt av hva et panel av eksperter hadde rådet departementet til, valgte de nemlig å flytte all bevaring og restaurering av film til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Distriktspolitikk altså...
Hvor smart det er får være noen andres sak å bedømme. *Host host* luftfartsverket *host* medietilsynet..*host*

På et øyeblikk stod alle mine kollegaer i fare for å miste jobben. Det vil si, de vil jo selvsagt ha mulighet til å søke i Mo, men jeg har skjønt at det ikke er så mange som har lyst til å bo i den verdens navle Mo er. Nå som det har gått noen uker merker jeg at realitetene begynner å gå opp for folk. Tynnslitte nerver, aggressive utbrudd.. Jeg har fortsatt ikke sett noen tårer, men jeg regner med at de kommer. Tidligere idag snublet jeg inn i en samtale som tilsynelatende var hyggelig og konstruktiv, men der den ene parten plutselig reiste seg og gikk i sinne, mens han ønsket den andre en god tur til Mo.

Jeg merker uansett jeg er glad for at denne jobben ikke er fast, men ferdig om seks ukers tid. Jeg tror det neste året kommer til å bli en prøvelse for dem som jobber her og som hadde innstilt seg på å leve livet sitt i Oslo. Som stort sett gjelder alle.