Verdens kuleste oppfinnelse

Jeg vil anbefale alle som jobber foran en datamaskin hele dagen å gå inn på Pandora og registrere seg øyeblikkelig. Dette er en fantastisk web-radio som tilpasser seg musikken du sier du liker. Du ber om et band eller en låt, og så spiller den noe som ligner. Så kan du si at du liker eller ikke liker det den spiller, og så lærer spillern hva slags musikk du vil høre på. En utrolig måte å oppdage ny musikk. Foreløpig er det gratis og uten reklame, selv om det kan tenkes at man får litt spam av å registrere seg, jeg hadde ihvertfall noen mystiske spammer etter at jeg registrerte meg i går. Men det er faenmeg verdt det. Dette er verdens beste oppfinnelse og jeg digger det.

Frykt

Ok, etter forrige post tenkte jeg det ville vært interessant å høre hva folk er redde for. Jeg er altså redd for fallende istapper og telefoner fra fremmede nummer. Post i vei, kanskje det er litt terapeutisk å snakke om det også.

Vinterens skrekk

Hvert år på denne tiden av året har jeg en gjentagende irrasjonell frykt for å få en istapp i hodet. Hvis jeg trodde på sånne ting, er jeg temmelig sikker på at jeg ville tatt dette som et tegn på at det er den måten jeg en dag kommer til å dø på. Nå er det selvsagt flaks at jeg ikke tror på det, men stress at jeg må gå rundt med en panisk frykt hele dagen.

Disse jævlene her fant jeg på et hus like nedenfor der jeg bor (beklager litt mørke bilder, det er vinter):
Legg merke til at denne rekker nesten halvveis ned husveggen. Om man får den i hodet, så kommer den til å gå gjennom hele kroppen og ned i bakken, og fremdeles stikke en halv meter opp fra hodet ditt.

Au.

Fremmedord for dagen: glaciofobi

Fingervanter followup

Både i det virkelige liv og på denne bloggen har det blitt foreslått at jeg skulle kjøpe noen vanlige vanter og klippe av tuppene for å lage mine egne fingervanter. Problemet er når man må snurpe sammen fingertuppene. Jeg er ikke så hendig at det gjør noe, og har allerede prøvd å klippe tuppene av vanter uten å snurpe, med fatale følger. (Velvel, ikke akkurat fatale, men det funka ikke.)

Men, om jeg kan bruke denne plassen til litt reklame. På Top Secret i Henrik Ibsens gate finner man nydelige fingervanter til kun kr. 60,- for paret. I kledelig militærgrønn ull og one-size-fits-all, er disse vantene perfekte, enten man prøver å betjene kamera i -5 grader på gatene i Oslo, eller dreper terrorister i de iskalde fjellhøydene i Afghanistan. Noe norske soldater ikke gjør. Selvfølgelig. Det vet jo alle. Ikke sant?

Beinhard politisk satire

Plutselig kan verden deles opp i folk som brenner ambassader og folk som diskuterer hvorfor folk brenner ambassader. Naturlig nok føler jeg et enormt behov for å forstå, og derfor tok jeg en tur ut i den store verdensveven. Der snublet jeg over et fantastisk ... hva skal man kalle det ... et fenomen? en tilfeldighet? kanskje, uansett:

Gå til Google, skriv inn ordet "failure" og klikk "Jeg prøver lykken" (eller hva det heter i den engelske versjonen av guggel). He he.

Ikke at jeg fra og med idag skal være en beinhard politisk satiriker som korner enhver ytring eller moralsk ambivalent politiker. Jeg får min politiske satire hos Ole, et oppkomme av provokasjon og humor i en verden som ikke vil innrømme at den selv har skapt ham.

Hører på: Death Cab for Cutie (naturlig nok, konsert i kveld, sjø)
Fremmedord for dagen: Fanatisme (som fascisme, men mer trendy)

Fingervanter

Etter én kort dag med filming har jeg funnet et stilfullt og praktisk plagg som er et "must" for alle som skal lage utefilm i Norge om vinteren: Fingervanter. Plagget er litt feil navngitt, fordi det i praksis er det motsatte av fingervanter, det er vanter for hele hånden bortsett fra fingrene. Kanskje man skulle finne et nytt navn til det, som håndvanter, eller ikke-finger-vanter?

Grunnen til at jeg er så opphengt i dette navnet er at jeg ikke har fingervanter, men jeg har lett etter det i noen timer i dag. Og i hver butikk der jeg har spurt etter fingervanter har de enten vist meg til den vanlige vanteavdelingen, eller bare sett litt rart på meg med hodet på skakke. Jeg trodde dette var det hippeste plagget denne vinteren, men det er det tydeligvis ikke, ettersom man ikke finner det noe sted, ikke engang H&M har dem.

Er det noen der ute som har noen hotte tips for steder å kjøpe disse deilige vantene som varmer samtidig som de tillater brukeren å betjene et videokamera? Foreløpig tips er Army Shop eller bodene på Youngstorget, skal sjekke det ut i morgen tidlig, men andre tips tas imot med glede, omsorg, og våte, erotiske kyss.

På den positive siden førte jakten på fingervanter til at jeg endte opp på platekompaniet igjen, og kom hjem med Deathcab for Cutie, Kaiser Chiefs og Art Brut (et band jeg aldri har hørt, men har hørt mye fint om). Nå får jeg ikke hørt på de nye platene mine fordi Maren ser på håndball på tv, men senere skal jeg baske meg i ny musikk. (Apropos, beklager at jeg slo hånden av deg (eller hva det nå heter), Christina, det var ikke meningen at du skulle ta det ille opp. Ville bare snakke vanlig altså, ble kanskje litt brysk.)

Nå skal jeg spise deilig middag, jum-jum.

Hmm, positive vibber, uvant.

Nå føles det som ting endelig begynner å falle på plass i et liv som ellers er preget av kaos og angst.

Først av alt, takk til alle som møtte opp på Cobra Kai-konsert i helga, det var deilig å se så mange av dere der. Det var veldig gøy å spille for dere, selv om jeg nok må innrømme at lørdagen var den beste konserten, sånn fra scenen sett ihvertfall. Uansett det ble to beinharde konserter, men jeg tror vi beviste et par ting for oss selv. Neste konsert blir antakeligvis på Høgskolen i Oslo, konserten som ble avlyst sist. Jeg har opprettet en mail-gruppe med alle adressene jeg hadde i gmail-kontoen min som jeg kunne tenke meg var interessert i Cobra Kai-nytt. Hvis noen der ute føler de burde være på lista, men mistenker at de ikke er det, er det bare å sende meg en linje eller noe, så skal jeg ordne det. Det gjelder også SMS-lista, som nok kanskje ikke er helt fullstendig.

Nå begynner også EPen å ta form, har nettopp kikket på utkastene til coveret, tror det kommer til å bli veldig fint. Hvis det er noen der ute (Flu?) som vet hvordan det funker når man skal ha strekkoder på sånne ting, vil jeg veldig gjerne høre mer om det.

Men ellers er det doku-prosjektet jeg er mest optimistisk til akkurat nå, selv om alle ting selvfølgelig henger sammen. Det har jo forsåvidt ikke skjedd noe viktig nytt på den fronten, bortsett fra at jeg har fått beskjed om at kompis og kameramann Are, som har røket noen leddbånd og skadet menisken, igjen er på beina og klar til å filme. Jeg tror nok det er en kombinasjon av selvtillitsboostet man får av å spille konsert og selvtillitsboostet man får av å kjøre rundt i Oslo Sentrum etter å ha hatt lappen i en drøy måned og innse at "dette går helt greit" og at "jeg kan faktisk kjøre bil". Tror de to har smitta over på doku-prosjektet, og nå ser jeg at det faktisk har en ende et sted langt der fremme. Digg!

Har akkurat vært på Platekompaniet og kjøpt nye plater, og akkurat nå hører jeg på deilige deilige Arctic Monkeys. Anbefales! Etterpå skal jeg høre på Editors og gjøre meg opp en mening om jeg skal være med på konserten. Gleder meg. Det er så fett å høre ny musikk for første gang.

Er det forresten noen som har noen bilder fra helga jeg kan legge ut? Det er noen på Superfriis sin side, men jeg vil gjerne se og legge ut andre bilder hvis de fins der ute.

Oki doki, good night, good luck. Skal prøve å være litt mer aktiv på blogginga i fremtiden, men det er ikke alltid jeg har så grusomt mye interessant å si uansett.

Avlyst!

Konserten på Samfunnet idag er avlyst. Men så er det jo fortsatt fredag og lørdag på Blue Monk. Håper å se en hel haug av mennesker der!

Her kommer vintern

Jeg begynner å skjønne hvorfor den store brorparten av alle norske filmproduksjoner foregår på sommerhalvåret. Det snøværet som skjer utenfor vinduet mitt akkurat nå gjør det praktisk talt umulig for meg å gå ut med et kamera og filme dokumentarfilmen min. Jeg vet det er de der ute som syns det er fantastisk med snø, som digger snowboard og langrenn, og som syns jeg er en pingle som ikke tåler litt "vanlig norsk vær". Men fuck dere og fuck norsk vær - jeg har ikke valgt å bli født i dette landet, og hvis alle syns det er så flott med snø, hvorfor er det ingen som betaler skiforeninga for å brøyte løyper?

For en god stund siden trykket aftenposten et kart over jorden, satt sammen av satellittfotografier. Det er ikke dette men det minner ganske mye om det. Legg merke til Norge i forhold til resten av verden. En slags flis av Skandinavia dekket av is. Jeg ser for meg hva slags grusomme mennesker våre forfedre må ha vært, som ble kastet nordover, mot den sikre død, av sine stammefrender. Antakelig stammer vi alle sammen fra en gjeng med pedofile, morderiske voldtektsmenn. Ikke at det sier noe om hvem vi er i dag. Dette er ment som et evolusjonistisk "Mora di!"

Uansett kan de ikke vært de skarpeste knivene i skuffen. Hvem i alle dager er det som følger etter isbreen når den begynner å trekke seg tilbake? Vanlige mennesker vil i så fall feire at istiden er over, og begynne å dyrke druer og oppdage gjæringsprosesser. Men ikke pre-nordmannen. Han følger isbreen, mest av gammel vane antakelig, og skryter av de tærne han har fryst av etterpå. Et grusomt folkeferd. Fy faen.

Arr-Arr-ARrrrgggh

For n-te gang har filmproduksjonen min blitt forsinket, denne gangen fordi hovedpersonene er sjuke og ikke klarer å komme seg opp av senga. Dette begynner å gå meg på nervene, kanskje ikke det var meningen at denne filmen skulle bli til? Nei, fuck det, de skal være med i filmen om de vil eller ikke ;)

Laster masse sint musikk inn på iPoden min og stikker på Blindern for å lese. Det begynner å bli på tide.

Hold av dagen

Cobra Kai spiller neste uke hele tre konserter. Først ut er Studrock tirsdag 24. januar på Studentersamfunnet Bislett. Cobra Kai spiller først, allerede kl. 9 så det lønner seg å være tidlig ute. Deretter har vi fredag og lørdag på Blue Monk sammen med bandet Hiawatha. Vet ikke helt når det starter og det er fortsatt ikke avklart om det er noen inngangspenger til denne konserten. Uansett, det kommer til å bli hei-dundrane! Vi sees der!

Mötörsykkeldagbøkene

Det siste døgnet har jeg sittet gjennom tre filmer. Jeg dro på kino i går for å slippe å forholde meg til mennesker og deres problemer, og endte opp med å se den irakiske filmen Skilpadder kan fly (som var helt ok), og David Cronenbergs A History of Violence. Men den filmen jeg vil skrive noen ord om er Motorsykkeldagbøkene, som jeg nettopp har sett på DVD.

Først av alt, ikke et vondt ord, hverken om Che Guevara eller backpacking i Sør-Amerika.
Filmen har massevis av vakre bilder av steder rundt omkring i Argentina, Chile og Peru. Men kan man ikke finne like fine bilder i en vanlig turistguide for området. Jo, det kan man. Som reklamefilm for "opplevelsesferier" har filmen sikkert funka kjempebra, men som film syns jeg den er veldig, veldig dårlig.

Nå vet jeg at det er en hel del mennesker som er veldig uenig med meg på akkurat dette, og man er vel kanskje bare nødt til å innfinne seg med at forskjellige folk liker forskjellige ting. Men film med voiceover har aldri vært min greie, og særlig når det som blir sagt høres ut som det leses opp fra en Margit Sandemo-roman. Jeg aner ikke om denne dagboken som det leses opp fra er fiktiv, eller om Che Guevara faktisk skrev disse tingene, men hvis han gjorde det, er det kanskje like greit at det var revolusjonær folk hero han ble, og ikke forfatter. Makan til møl.

Det er en hårfin grense mellom stilen i Motorsykkeldagbøkene og i den norske kalkunklassikeren Dis. Man kan si mye om Aune Sand og Siv Stubsveens skuespiller-prestasjoner, om meningsløse bilder, og så videre. Det de to filmene derimot har til felles er en tårnende og abnorm pompøsitet i alt de ønsker å formidle. Mens Dis stort sett ikke formidler noe som helst, men bruker masser av ord på det, er fortellingen i Motorsykkeldagbøkene banalt enkel. Ung mann reiser rundt og oppdager sider ved seg selv som han ikke ante var der.

Det er det hele. Resten av filmen er bare fløff. Ingenting som skjer har noen særlig betydning for den videre handlingen, det er ingen røde tråder bortsett fra unge Guevaras utvikling fra relativt engasjert medisinerstudent til veldig engasjert. Filmen kunne rett og slett hatt godt av å spisses litt, kunne man ikke av kunstneriske årsaker gjort Che i begynnelsen av filmen til et arrogant overklassesvin, og Che på slutten til en ung mannlig Mor Theresa? Det ville ihvertfall funka bedre enn det gjorde sånn filmen er, med en miniskul utvikling, og ord ord ord ord ord.

Sorry Walter Salles, jeg likte ikke denne her i det hele tatt. Får sjekke ut Dark Water, men den er vel kanskje gått av på kino.

Nananananananana-Narnia

Når jeg fant ut at det var Disney som satt med penga i dette prosjektet ble jeg veldig skeptisk. Etter å ha sett filmen er jeg om mulig enda litt mer skuffet. Skal prøve å ikke spoile filmen for dem av dere som har lyst til å se den.

Teknisk sett er filmen slett ikke verst, men det er jo stort sett en budsjettsak. Det interessante er hvor dårlig data-animasjonen blir når man kommer nært innpå. De store slagscenene fungerer helt flott, men i dialogsekvenser, der man kommer ganske nært CG-karakterer som Aslan og Beaver (morsomste navn ever), ser de rett og slett ikke bra ut. Jeg tipper at dette er en kinosykdom, og at de kommer til å se mye bedre ut på DVD i TV-skjerm-størrelse, men det gjør meg bare litt trist når man kan tillate seg dårlige kinobilder hvis man har råd til å lage gode.

Denne filmens problem er ikke teknikken, og egentlig heller ikke storyen, som jo en kjent og etablert. Sånn jeg ser det har filmen to store problemer: dårlig manus og veldig trist fortellerstil.

Manus først. Man kan si hva man vil om å adaptere bøker til film, om hvordan mediene henvender seg til helt forskjellige deler av hjernen og hvordan det er umulig å oppnå samme magiske kraft med ord (for filmfantaster) eller bilder (for litterater) enn vice versa. Det er nå så. Og man kan si hva man vil om CS Lewis' bøker om Narnia, og særlig den første (kronologisk, han skrev senere en bok som finner sted før denne), som mangler beskrivelser av mange ting som er viktige å ha med, rett og slett fordi "Det var så fantastisk at det er vanskelig å beskrive med ord, man måtte nesten ha vært der..." (med andre ord, Lewis manglet enten evne til å beskrive det, eller fantasien til å finne det på, og overlot det til barna). Som alle sikkert skjønner er ikke dette min favorittbok, men det har lite med de problemene filmen sliter med på manus-sida.

Manuset er rett og slett ikke bra. Jeg skjønner at dette er en barnefilm, men noe av det som gjør en god barnefilm er at man kjenner sitt publikum. I en film som denne, som jeg mener henvender seg vel så mye til et publikum som faktisk har vokst opp med bøkene, er man nødt til å gjøre filmen morsom også for de voksne. Man behøver ikke å slenge inn masse groviser eller blodsprut i hver slagscene, men man i det minste legge inn en eller to vitser som går over hodet på de minste, men som de voksne også kan ha glede av. Andrew Adamson (og Disney, tipper jeg) har valgt å skrive dialog av den sorten der de minste barna har rett hele tida, og hvor søte barn leverer søte, blaute one-linere ustanselig. Legg til tårer, tårer, tårer, og så har man manuset til Løven Heksa og klesskapet.

Det samme gjelder fortellerstilen. Adamson har lagt seg på en linje hvor man sitter igjen med følelsen at produksjonen ikke har vært morsom, men et pliktløp. Her er det ingen moro, ikke noe selvironi eller noe "glimt i øyet". Når det er alvorlig, er det tvers igjennom alvorlig. Når det skal være "fint" er det sukkersøtt til de grader. Filmen mangler rett og slett magi.

Jeg har ikke tenkt å gi terningkast, men gidder absolutt ikke anbefale at folk ser denne på kino. Lei den på DVD, eller lur noen du kjenner til å gjøre det, så du får sett den gratis. Den er ikke verdt leieprisen engang.

Åja, så var det dagens fremmedord, det hadde jeg helt glemt.

Ellinor sevalsonistisk.

Karaoke-hælvete

Fy søren for en crazy nyttårsaften. Det er vel og bra med karaoke, men jeg klarer aldri å begrense meg når jeg først har vært oppe en gang. Neste gang jeg begynner å snakke om det, håper jeg noen stopper meg.
Tydeligvis blir jeg litt femi når jeg går opp på en scene, greit å huske på.
Christina og Mathias var flinke da, selv om de måtte dele mikrofon, fordi "noen" var opptatt med den andre.

Uansett, takk til alle for en herlig kveld. Ett år til neste gang.

Minner fra jula

Når jeg våknet opp etter Tante Trines årlige fiskesuppe og familie-get together, hadde jeg disse tegningene i lommen. Det første bildet viser min onkel Petter, som konsentrerer seg om noe.














Stian, med litt stor kjeve, og litt lang hockey-sveis.


















Stoian drikker en drink, hvis ikke jeg husker feil, hovedsaklig sprite, med en dæsj av en merkelig rød kokoslikør som het KonTiki.
















Dette var noe av det morsomste jeg opplevde denne jula.

Forberedt på alt? Hehe, neppe!

Så jeg trodde jeg var klar til å filme igår. Hadde pakket ned kamera og alt det kunne tenkes at jeg kom til å trenge. Hadde en avtale om å møte de jeg skal filme kl. 11 på Grorud senter, der de jobber. Jeg skulle ringe litt før, for å være sikre på at de var i rute. Før jeg dro opp, ville jeg gjerne ta en kaffe med kameramann Are for å snakke litt om bilder, plan for dagen, og så videre. Ringte han i 9-tiden, og vi møttes kl 10 på Evita på Grønland.

Selve bizniz-delen av møtet var kjapt over. Jeg vet ikke om det betyr at Are er kjapp til å plukke opp ideer, eller om bare prosjektet mitt er dårlig gjennomtenkt, men uansett satt vi en god stund og prata dritt om King Kong og sånn. Jeg ringte 1030, men det var ingen som tok den. Ok, tenkte jeg. De har sikkert forsovet seg eller noe. Prøvde igjen et kvarter senere, men da var telefonen "slått av eller befinner seg i et område uten dekning".

En kaffe og noen mislykkede forsøk senere, bestemte vi oss 1130 for å reise oppover mot Grorud senter. Mobilen er sikkert tom for batteri, eller noe, fant vi ut. Om de ikke er der allerede når vi kommer opp, er de der sikkert snart.

1200: Grorud senter. Vi står utenfor og fryser og tar en røyk. Vi har allerede gått gjennom hele senteret en gang, og vurderer å gjøre det igjen. Eller skal vi sette oss på kantina og ta en kaffe? Vi prøver å finne de siste julegavene på Grorud senter, men det er virkelig ikke mulig å finne noe fint der. Vi setter oss og drikker kaffe, og snakker om kjøpesentre og hvordan det er der på dagtid, mens alle de "normale" er på jobb. Vi sitter sånn at vi kan se ut av vinduet på den plassen der de to vi venter på pleier å stå og selge =Oslo, men de dukker ikke opp.

1300: Hva skjera? Skal vi bare ta noen stills av selve senteret? Prøve å få noen stemningsbilder, noe julegreier eller noe? Vi er sultne, men ingenting i kantina frister, så vi kjøper noen baguetter på ICA og setter oss på verdens tristeste benk med utsikt over spilleautomatene. Et lite barn klemmer seg nesten fast i døra, men Ares lynraske reflekser redder dagen. Pappaen står og spiller på automat. Vi snakker om spilleautomater og hentehår.

Til slutt, litt over to, bestemmer vi oss for at de ikke kommer til å dukke opp. Vi drar til byen for å snakke med noen på =Oslo-kontoret. Kanskje noen vet hvor de er. Telefonen har vært skrudd av hele dagen.

En hyggelig fyr på =Oslo informerer oss om at jula er en vanskelig tid for mange, og han har helt sikkert rett. Plutselig slår det meg: Etter en dag med filming har vi ikke bare ingenting på filmen, men vi har også to hovedpersoner mindre enn da vi startet.

Jeg trodde jeg hadde forberedt meg veldig godt til denne dagen. Men det viser seg at jeg tok helt feil. Og det som om mulig er enda bitrere er at min veileder sa til meg at dette kom til å skje, og at jeg ikke kunne satse alt på disse to menneskene, og at jeg måtte ha en plan B. Mens jeg, i min grenseløse arroganse, tenkte at, heh! hva vet hun, hun har vel ikke møtt dem, hun kjenner dem ikke sånn som jeg.

My bad. Driti ut. Aner ikke hva jeg skal gjøre. Project failure.

Neida, nå skal jeg ut og prøve å finne ut hva som skjer, om de har trukket seg helt eller hva. Frykter det verste, håper på det beste, hehe.

Mandag biatch

Ny uke, nye muligheter. Dette er uka da jeg begynner filmingen av min sagnomsuste dokumentarfilm, et prosjekt som fyller meg med stolthet og bunnløs, panisk angst. Idag lånte jeg bil og hentet kamera. Det er andre gangen jeg kjører etter at jeg fikk lappen, og for en skummel opplevelse det var. For den som ikke er i Oslo i dag, det har snødd hele dagen, virkelig lava ned, og jeg som har kjørt i snøvær bare en eneste gang før. Jaja, det gikk jo greit.

Hva annet står på plakaten?

Jo, kåringen av vinner av konkurransen er ferdig, og Flu Hartberg, prisen er i mailen til deg. Litt skuffa over at ikke flere prøvde seg på å svare, men jeg har vel ikke så mange lesere som jeg tror ;)

Denne helgen så jeg inn i fremtiden, og fant ut at den ikke ser så lys ut for meg og mine medstudenter. Jeg vil ikke nevne navn, men på lørdag møtte jeg en av mine tidligere forelesere utkledd som nisse på en klubb i Oslo. Det viser seg at jobben ved IMK ikke er fullt så lukrativ som de vil ha oss til å tro, og at for å spe på inntektene kan det være man er nødt til å fornedre seg i Oslos uteliv i helgene.

Det var veldig bisart altså.

Dagen før dagen før dagen...

Fy søren for en merkelig juleshopping.

Har faktisk fått kjøpt en og annen ting, men ikke så mye som Jon. Begynte med å gå på Tronsmo, det beste stedet å kjøpe julegaver, herved anbefalt. Fant noen av easy-piecy-gavene der, og for en deilig start. Men etter den suksessen møtte jeg veggen. Jeg ringte Maren og vi gikk og spiste lunsj på Elm Street. Jeg vil herved anbefale Feiging-sandwich for andre liksom-vegetarianere der ute som spiser kylling "en gang i blant".

Møtte Jon og Mathias der og alle var veldig sure fordi det viser seg at Elm Street ikke lenger har skjenke-bevingling. Rett ut fra Elm Street dro Maren hjem, og det var helt greit, fordi jeg trenger fortsatt presanger til henne. Jon gikk i høygir og løste sine juleproblemer i løpet av få minutter. Etter noen butikker, og Jons overlegne gavekjøpeevner hadde møtt en topp, dro vi for å møte Mari. Noen gaver senere satt vi på Last Train uten evne hverken til å reise oss eller til å gå ut utenom for å ta en røyk. De sier man ikke skal blogge når man er pussa, men jeg tar en råsjans.

Nå er vi kjapt innom meg for å høre på litt musikk, ta et par røyk og drikke Cognac-tonic før vi tar veien videre ut i mørket. Fortsatt har ingen vunnet prisen av en deilig tegning fra paint, litt skuffa over oppmøtet til nå. Kan kanskje minne på at det er noe som heter "fremmedordbok" - altså en slags bok som inneholder fremmedord. Go For It, jeg trenger å bli kvitt denne prisen, og gir den herved til beste forslag hvis ingen gjetter rikig.

Elsk. Hat. Pul.

En uke igjen?! Arrrggg!!

Fremmedord for dagen: "Enchiridion". Den som først gjetter hva ordet betyr vinner en tegning jeg har laget i paint på mail.

Nå skal jeg ut å kjøpe julegaver. Jeg gruer meg ekstremt. Må jo selvsagt utsette alt til siste lørdag før julaften. Men hvis noen er i samme knipa, og leser dette, og trenger en gave-kjøpe-partner, så er det bare å si fra. Jeg kommer til å loke meg ned til byen ganske snart.

Stavekontroll

Hvis jeg noensinne ble multihandicappet og tvunget til å trekke meg tilbake fra alle sosiale og yrkesrettete sammenhenger, ville jeg laget en samling av verdens morsomste forslag fra Words stavekontroll. Nå er det ikke fullt så ille, men jeg kommer med én som jeg ihvertfall syns er morsom:

Narrasjonen - Nærrasjonen: Jeg leser denne med litt tjukk fræksta'-dialekt. Da er den morsom.

Da er jeg offisielt ferdig med alt annet enn utskrift og levering. For en uhyggelig deilig følelse.

I spilleren:
OK Go - Oh No (Takk Christina for den)