Hjælp! Gi meg en jobb!

Når jeg nå går inn i uke 21, er det med en viss skrekkblandet fryd. Fredag er siste dag som NFI-slave. Dette er forsåvidt en god ting, siden jeg er SÅ langt unna å klikke fullstendig i denne jobben. Arbeidsplassen for sin del er fin, den, men jeg må si jeg føler meg ganske overkvalifisert til den jobben de har satt med i.

Med feiringen av min nyvunne frihet, må jeg likevel innrømme at jeg er litt bekymret for hva det skal bli av meg. I snart et halvt år har jeg søkt mer eller mindre regelmessig på haugevis av jobber, gode som dårlige, og hittil har jeg blitt innkalt til totalt tre intervjuer. Jeg har ikke lenger oversikten, men jeg vil anta at omtrent en fjerdedel av søknadene aldri besvares engang.

Jeg vet at det er andre der ute som har det som meg. "Godt arbeidsmarked" my ass! Joda, det er nok et bedre arbeidsmarked enn si på begynnelsen av 30-tallet, men samtidig er det hauger av søkere der ute. Når man, som meg, i tillegg har en temmelig vag og diffus utdanning, og lite dokumenterbar kvalifikasjon, er markedet temmelig lukket. Klart man alltids kan krype til korset og begynne med telefonsalg, men til hvilken pris. Hvor mye er selvrespekten og sjela di verdt?

Uansett, hvis noen kommer over en god jobb for en medieviter slash tekstforfatter slash musiker slash journalist slash informasjonsmedarbeider slash videoredigerer slash oversetter slash faktasjekker slash slash slash... send meg en linje!

... Oh, og jeg er en positiv, løsningsorientert og morsom medarbeider, med en mørk, mystisk telefonstemme og et velassortert, presist språk.

Bah!