Hmm, positive vibber, uvant.

Nå føles det som ting endelig begynner å falle på plass i et liv som ellers er preget av kaos og angst.

Først av alt, takk til alle som møtte opp på Cobra Kai-konsert i helga, det var deilig å se så mange av dere der. Det var veldig gøy å spille for dere, selv om jeg nok må innrømme at lørdagen var den beste konserten, sånn fra scenen sett ihvertfall. Uansett det ble to beinharde konserter, men jeg tror vi beviste et par ting for oss selv. Neste konsert blir antakeligvis på Høgskolen i Oslo, konserten som ble avlyst sist. Jeg har opprettet en mail-gruppe med alle adressene jeg hadde i gmail-kontoen min som jeg kunne tenke meg var interessert i Cobra Kai-nytt. Hvis noen der ute føler de burde være på lista, men mistenker at de ikke er det, er det bare å sende meg en linje eller noe, så skal jeg ordne det. Det gjelder også SMS-lista, som nok kanskje ikke er helt fullstendig.

Nå begynner også EPen å ta form, har nettopp kikket på utkastene til coveret, tror det kommer til å bli veldig fint. Hvis det er noen der ute (Flu?) som vet hvordan det funker når man skal ha strekkoder på sånne ting, vil jeg veldig gjerne høre mer om det.

Men ellers er det doku-prosjektet jeg er mest optimistisk til akkurat nå, selv om alle ting selvfølgelig henger sammen. Det har jo forsåvidt ikke skjedd noe viktig nytt på den fronten, bortsett fra at jeg har fått beskjed om at kompis og kameramann Are, som har røket noen leddbånd og skadet menisken, igjen er på beina og klar til å filme. Jeg tror nok det er en kombinasjon av selvtillitsboostet man får av å spille konsert og selvtillitsboostet man får av å kjøre rundt i Oslo Sentrum etter å ha hatt lappen i en drøy måned og innse at "dette går helt greit" og at "jeg kan faktisk kjøre bil". Tror de to har smitta over på doku-prosjektet, og nå ser jeg at det faktisk har en ende et sted langt der fremme. Digg!

Har akkurat vært på Platekompaniet og kjøpt nye plater, og akkurat nå hører jeg på deilige deilige Arctic Monkeys. Anbefales! Etterpå skal jeg høre på Editors og gjøre meg opp en mening om jeg skal være med på konserten. Gleder meg. Det er så fett å høre ny musikk for første gang.

Er det forresten noen som har noen bilder fra helga jeg kan legge ut? Det er noen på Superfriis sin side, men jeg vil gjerne se og legge ut andre bilder hvis de fins der ute.

Oki doki, good night, good luck. Skal prøve å være litt mer aktiv på blogginga i fremtiden, men det er ikke alltid jeg har så grusomt mye interessant å si uansett.

Avlyst!

Konserten på Samfunnet idag er avlyst. Men så er det jo fortsatt fredag og lørdag på Blue Monk. Håper å se en hel haug av mennesker der!

Her kommer vintern

Jeg begynner å skjønne hvorfor den store brorparten av alle norske filmproduksjoner foregår på sommerhalvåret. Det snøværet som skjer utenfor vinduet mitt akkurat nå gjør det praktisk talt umulig for meg å gå ut med et kamera og filme dokumentarfilmen min. Jeg vet det er de der ute som syns det er fantastisk med snø, som digger snowboard og langrenn, og som syns jeg er en pingle som ikke tåler litt "vanlig norsk vær". Men fuck dere og fuck norsk vær - jeg har ikke valgt å bli født i dette landet, og hvis alle syns det er så flott med snø, hvorfor er det ingen som betaler skiforeninga for å brøyte løyper?

For en god stund siden trykket aftenposten et kart over jorden, satt sammen av satellittfotografier. Det er ikke dette men det minner ganske mye om det. Legg merke til Norge i forhold til resten av verden. En slags flis av Skandinavia dekket av is. Jeg ser for meg hva slags grusomme mennesker våre forfedre må ha vært, som ble kastet nordover, mot den sikre død, av sine stammefrender. Antakelig stammer vi alle sammen fra en gjeng med pedofile, morderiske voldtektsmenn. Ikke at det sier noe om hvem vi er i dag. Dette er ment som et evolusjonistisk "Mora di!"

Uansett kan de ikke vært de skarpeste knivene i skuffen. Hvem i alle dager er det som følger etter isbreen når den begynner å trekke seg tilbake? Vanlige mennesker vil i så fall feire at istiden er over, og begynne å dyrke druer og oppdage gjæringsprosesser. Men ikke pre-nordmannen. Han følger isbreen, mest av gammel vane antakelig, og skryter av de tærne han har fryst av etterpå. Et grusomt folkeferd. Fy faen.

Arr-Arr-ARrrrgggh

For n-te gang har filmproduksjonen min blitt forsinket, denne gangen fordi hovedpersonene er sjuke og ikke klarer å komme seg opp av senga. Dette begynner å gå meg på nervene, kanskje ikke det var meningen at denne filmen skulle bli til? Nei, fuck det, de skal være med i filmen om de vil eller ikke ;)

Laster masse sint musikk inn på iPoden min og stikker på Blindern for å lese. Det begynner å bli på tide.

Hold av dagen

Cobra Kai spiller neste uke hele tre konserter. Først ut er Studrock tirsdag 24. januar på Studentersamfunnet Bislett. Cobra Kai spiller først, allerede kl. 9 så det lønner seg å være tidlig ute. Deretter har vi fredag og lørdag på Blue Monk sammen med bandet Hiawatha. Vet ikke helt når det starter og det er fortsatt ikke avklart om det er noen inngangspenger til denne konserten. Uansett, det kommer til å bli hei-dundrane! Vi sees der!

Mötörsykkeldagbøkene

Det siste døgnet har jeg sittet gjennom tre filmer. Jeg dro på kino i går for å slippe å forholde meg til mennesker og deres problemer, og endte opp med å se den irakiske filmen Skilpadder kan fly (som var helt ok), og David Cronenbergs A History of Violence. Men den filmen jeg vil skrive noen ord om er Motorsykkeldagbøkene, som jeg nettopp har sett på DVD.

Først av alt, ikke et vondt ord, hverken om Che Guevara eller backpacking i Sør-Amerika.
Filmen har massevis av vakre bilder av steder rundt omkring i Argentina, Chile og Peru. Men kan man ikke finne like fine bilder i en vanlig turistguide for området. Jo, det kan man. Som reklamefilm for "opplevelsesferier" har filmen sikkert funka kjempebra, men som film syns jeg den er veldig, veldig dårlig.

Nå vet jeg at det er en hel del mennesker som er veldig uenig med meg på akkurat dette, og man er vel kanskje bare nødt til å innfinne seg med at forskjellige folk liker forskjellige ting. Men film med voiceover har aldri vært min greie, og særlig når det som blir sagt høres ut som det leses opp fra en Margit Sandemo-roman. Jeg aner ikke om denne dagboken som det leses opp fra er fiktiv, eller om Che Guevara faktisk skrev disse tingene, men hvis han gjorde det, er det kanskje like greit at det var revolusjonær folk hero han ble, og ikke forfatter. Makan til møl.

Det er en hårfin grense mellom stilen i Motorsykkeldagbøkene og i den norske kalkunklassikeren Dis. Man kan si mye om Aune Sand og Siv Stubsveens skuespiller-prestasjoner, om meningsløse bilder, og så videre. Det de to filmene derimot har til felles er en tårnende og abnorm pompøsitet i alt de ønsker å formidle. Mens Dis stort sett ikke formidler noe som helst, men bruker masser av ord på det, er fortellingen i Motorsykkeldagbøkene banalt enkel. Ung mann reiser rundt og oppdager sider ved seg selv som han ikke ante var der.

Det er det hele. Resten av filmen er bare fløff. Ingenting som skjer har noen særlig betydning for den videre handlingen, det er ingen røde tråder bortsett fra unge Guevaras utvikling fra relativt engasjert medisinerstudent til veldig engasjert. Filmen kunne rett og slett hatt godt av å spisses litt, kunne man ikke av kunstneriske årsaker gjort Che i begynnelsen av filmen til et arrogant overklassesvin, og Che på slutten til en ung mannlig Mor Theresa? Det ville ihvertfall funka bedre enn det gjorde sånn filmen er, med en miniskul utvikling, og ord ord ord ord ord.

Sorry Walter Salles, jeg likte ikke denne her i det hele tatt. Får sjekke ut Dark Water, men den er vel kanskje gått av på kino.

Nananananananana-Narnia

Når jeg fant ut at det var Disney som satt med penga i dette prosjektet ble jeg veldig skeptisk. Etter å ha sett filmen er jeg om mulig enda litt mer skuffet. Skal prøve å ikke spoile filmen for dem av dere som har lyst til å se den.

Teknisk sett er filmen slett ikke verst, men det er jo stort sett en budsjettsak. Det interessante er hvor dårlig data-animasjonen blir når man kommer nært innpå. De store slagscenene fungerer helt flott, men i dialogsekvenser, der man kommer ganske nært CG-karakterer som Aslan og Beaver (morsomste navn ever), ser de rett og slett ikke bra ut. Jeg tipper at dette er en kinosykdom, og at de kommer til å se mye bedre ut på DVD i TV-skjerm-størrelse, men det gjør meg bare litt trist når man kan tillate seg dårlige kinobilder hvis man har råd til å lage gode.

Denne filmens problem er ikke teknikken, og egentlig heller ikke storyen, som jo en kjent og etablert. Sånn jeg ser det har filmen to store problemer: dårlig manus og veldig trist fortellerstil.

Manus først. Man kan si hva man vil om å adaptere bøker til film, om hvordan mediene henvender seg til helt forskjellige deler av hjernen og hvordan det er umulig å oppnå samme magiske kraft med ord (for filmfantaster) eller bilder (for litterater) enn vice versa. Det er nå så. Og man kan si hva man vil om CS Lewis' bøker om Narnia, og særlig den første (kronologisk, han skrev senere en bok som finner sted før denne), som mangler beskrivelser av mange ting som er viktige å ha med, rett og slett fordi "Det var så fantastisk at det er vanskelig å beskrive med ord, man måtte nesten ha vært der..." (med andre ord, Lewis manglet enten evne til å beskrive det, eller fantasien til å finne det på, og overlot det til barna). Som alle sikkert skjønner er ikke dette min favorittbok, men det har lite med de problemene filmen sliter med på manus-sida.

Manuset er rett og slett ikke bra. Jeg skjønner at dette er en barnefilm, men noe av det som gjør en god barnefilm er at man kjenner sitt publikum. I en film som denne, som jeg mener henvender seg vel så mye til et publikum som faktisk har vokst opp med bøkene, er man nødt til å gjøre filmen morsom også for de voksne. Man behøver ikke å slenge inn masse groviser eller blodsprut i hver slagscene, men man i det minste legge inn en eller to vitser som går over hodet på de minste, men som de voksne også kan ha glede av. Andrew Adamson (og Disney, tipper jeg) har valgt å skrive dialog av den sorten der de minste barna har rett hele tida, og hvor søte barn leverer søte, blaute one-linere ustanselig. Legg til tårer, tårer, tårer, og så har man manuset til Løven Heksa og klesskapet.

Det samme gjelder fortellerstilen. Adamson har lagt seg på en linje hvor man sitter igjen med følelsen at produksjonen ikke har vært morsom, men et pliktløp. Her er det ingen moro, ikke noe selvironi eller noe "glimt i øyet". Når det er alvorlig, er det tvers igjennom alvorlig. Når det skal være "fint" er det sukkersøtt til de grader. Filmen mangler rett og slett magi.

Jeg har ikke tenkt å gi terningkast, men gidder absolutt ikke anbefale at folk ser denne på kino. Lei den på DVD, eller lur noen du kjenner til å gjøre det, så du får sett den gratis. Den er ikke verdt leieprisen engang.

Åja, så var det dagens fremmedord, det hadde jeg helt glemt.

Ellinor sevalsonistisk.

Karaoke-hælvete

Fy søren for en crazy nyttårsaften. Det er vel og bra med karaoke, men jeg klarer aldri å begrense meg når jeg først har vært oppe en gang. Neste gang jeg begynner å snakke om det, håper jeg noen stopper meg.
Tydeligvis blir jeg litt femi når jeg går opp på en scene, greit å huske på.
Christina og Mathias var flinke da, selv om de måtte dele mikrofon, fordi "noen" var opptatt med den andre.

Uansett, takk til alle for en herlig kveld. Ett år til neste gang.