Mötörsykkeldagbøkene

Det siste døgnet har jeg sittet gjennom tre filmer. Jeg dro på kino i går for å slippe å forholde meg til mennesker og deres problemer, og endte opp med å se den irakiske filmen Skilpadder kan fly (som var helt ok), og David Cronenbergs A History of Violence. Men den filmen jeg vil skrive noen ord om er Motorsykkeldagbøkene, som jeg nettopp har sett på DVD.

Først av alt, ikke et vondt ord, hverken om Che Guevara eller backpacking i Sør-Amerika.
Filmen har massevis av vakre bilder av steder rundt omkring i Argentina, Chile og Peru. Men kan man ikke finne like fine bilder i en vanlig turistguide for området. Jo, det kan man. Som reklamefilm for "opplevelsesferier" har filmen sikkert funka kjempebra, men som film syns jeg den er veldig, veldig dårlig.

Nå vet jeg at det er en hel del mennesker som er veldig uenig med meg på akkurat dette, og man er vel kanskje bare nødt til å innfinne seg med at forskjellige folk liker forskjellige ting. Men film med voiceover har aldri vært min greie, og særlig når det som blir sagt høres ut som det leses opp fra en Margit Sandemo-roman. Jeg aner ikke om denne dagboken som det leses opp fra er fiktiv, eller om Che Guevara faktisk skrev disse tingene, men hvis han gjorde det, er det kanskje like greit at det var revolusjonær folk hero han ble, og ikke forfatter. Makan til møl.

Det er en hårfin grense mellom stilen i Motorsykkeldagbøkene og i den norske kalkunklassikeren Dis. Man kan si mye om Aune Sand og Siv Stubsveens skuespiller-prestasjoner, om meningsløse bilder, og så videre. Det de to filmene derimot har til felles er en tårnende og abnorm pompøsitet i alt de ønsker å formidle. Mens Dis stort sett ikke formidler noe som helst, men bruker masser av ord på det, er fortellingen i Motorsykkeldagbøkene banalt enkel. Ung mann reiser rundt og oppdager sider ved seg selv som han ikke ante var der.

Det er det hele. Resten av filmen er bare fløff. Ingenting som skjer har noen særlig betydning for den videre handlingen, det er ingen røde tråder bortsett fra unge Guevaras utvikling fra relativt engasjert medisinerstudent til veldig engasjert. Filmen kunne rett og slett hatt godt av å spisses litt, kunne man ikke av kunstneriske årsaker gjort Che i begynnelsen av filmen til et arrogant overklassesvin, og Che på slutten til en ung mannlig Mor Theresa? Det ville ihvertfall funka bedre enn det gjorde sånn filmen er, med en miniskul utvikling, og ord ord ord ord ord.

Sorry Walter Salles, jeg likte ikke denne her i det hele tatt. Får sjekke ut Dark Water, men den er vel kanskje gått av på kino.