Nananananananana-Narnia

Når jeg fant ut at det var Disney som satt med penga i dette prosjektet ble jeg veldig skeptisk. Etter å ha sett filmen er jeg om mulig enda litt mer skuffet. Skal prøve å ikke spoile filmen for dem av dere som har lyst til å se den.

Teknisk sett er filmen slett ikke verst, men det er jo stort sett en budsjettsak. Det interessante er hvor dårlig data-animasjonen blir når man kommer nært innpå. De store slagscenene fungerer helt flott, men i dialogsekvenser, der man kommer ganske nært CG-karakterer som Aslan og Beaver (morsomste navn ever), ser de rett og slett ikke bra ut. Jeg tipper at dette er en kinosykdom, og at de kommer til å se mye bedre ut på DVD i TV-skjerm-størrelse, men det gjør meg bare litt trist når man kan tillate seg dårlige kinobilder hvis man har råd til å lage gode.

Denne filmens problem er ikke teknikken, og egentlig heller ikke storyen, som jo en kjent og etablert. Sånn jeg ser det har filmen to store problemer: dårlig manus og veldig trist fortellerstil.

Manus først. Man kan si hva man vil om å adaptere bøker til film, om hvordan mediene henvender seg til helt forskjellige deler av hjernen og hvordan det er umulig å oppnå samme magiske kraft med ord (for filmfantaster) eller bilder (for litterater) enn vice versa. Det er nå så. Og man kan si hva man vil om CS Lewis' bøker om Narnia, og særlig den første (kronologisk, han skrev senere en bok som finner sted før denne), som mangler beskrivelser av mange ting som er viktige å ha med, rett og slett fordi "Det var så fantastisk at det er vanskelig å beskrive med ord, man måtte nesten ha vært der..." (med andre ord, Lewis manglet enten evne til å beskrive det, eller fantasien til å finne det på, og overlot det til barna). Som alle sikkert skjønner er ikke dette min favorittbok, men det har lite med de problemene filmen sliter med på manus-sida.

Manuset er rett og slett ikke bra. Jeg skjønner at dette er en barnefilm, men noe av det som gjør en god barnefilm er at man kjenner sitt publikum. I en film som denne, som jeg mener henvender seg vel så mye til et publikum som faktisk har vokst opp med bøkene, er man nødt til å gjøre filmen morsom også for de voksne. Man behøver ikke å slenge inn masse groviser eller blodsprut i hver slagscene, men man i det minste legge inn en eller to vitser som går over hodet på de minste, men som de voksne også kan ha glede av. Andrew Adamson (og Disney, tipper jeg) har valgt å skrive dialog av den sorten der de minste barna har rett hele tida, og hvor søte barn leverer søte, blaute one-linere ustanselig. Legg til tårer, tårer, tårer, og så har man manuset til Løven Heksa og klesskapet.

Det samme gjelder fortellerstilen. Adamson har lagt seg på en linje hvor man sitter igjen med følelsen at produksjonen ikke har vært morsom, men et pliktløp. Her er det ingen moro, ikke noe selvironi eller noe "glimt i øyet". Når det er alvorlig, er det tvers igjennom alvorlig. Når det skal være "fint" er det sukkersøtt til de grader. Filmen mangler rett og slett magi.

Jeg har ikke tenkt å gi terningkast, men gidder absolutt ikke anbefale at folk ser denne på kino. Lei den på DVD, eller lur noen du kjenner til å gjøre det, så du får sett den gratis. Den er ikke verdt leieprisen engang.

Åja, så var det dagens fremmedord, det hadde jeg helt glemt.

Ellinor sevalsonistisk.