Refusert! Jaja...

La meg med en gang avkrefte ryktene! Jeg har ikke fått jobb i Aftenposten, men på lørdag hadde jeg et innlegg på kultursidene deres. På torsdag fikk jeg et slags svar av Per Haddal, en innlegg som av uviss grunn ikke ligger ute på nett. Så dem som har papirutgaven, får grave i haugen på kjøkkenet og finn kulturdelen fra 10. april.

Jeg syns vel Haddal valgte å tolke mitt innlegg i verste betydning, så jeg skrev et svar for å prøve å oppklare noen misforståelser. Det kom i retur etter noen timer, med beskjed om at det var for "spissfindig" for å trykkes, hva nå det måtte innebære. Men det er jo uansett skevet, så da slenger jeg det ut her. Enjoy:

O'Bloksberg

Morten Kristensen, skribent

«Skal vi bare la debatten gå til Bloksberg?», spør Per Haddal retorisk i torsdagens filmkommentar. La oss for all del ikke gjøre det. Haddal er oppgitt over at ordskiftet etter åpningen av det nye Filminstituttet i store trekk har delt seg i to leire. Insisterer han på å se bort fra all nyansering i de foregående innleggene, er det ingen overraskelse at han blir skuffet.

I mitt innlegg 5. april hevdet jeg at film er underholdning, og det står jeg for. Haddal vil gjerne gjøre et børs og katedral-poeng, og det er greit nok. Men for å gjøre meg til børssiden av ligningen, velger han å tolke meg dithen at jeg mener film bare er underholdning, en holdning jeg ikke kjenner meg igjen i. Det at noe er underholdende, utelukker på ingen måte at det også kan være kunstnerisk (eller for den saks skyld, håpløst pretensiøst). Det er det samme om vi snakker film, bøker, teater, fjernsyn eller tegneserier. Eller bildekunst, for den saks skyld.

Film er fantasier som i større eller mindre grad lykkes i å suge sitt pubikum ut av den virkelige verden og inn i filmens univers. Jeg nekter å tro ikke vi kommer noe nærmere en norsk Bergman ved å gi enhver nyutdannet filmstudent med et videokamera et par-tre millioner kroner og frie kunstneriske tøyler. Film er et håndverk som læres og utvikles over tid. Prøving og feiling er en viktig del av det, det samme gjelder livserfaring.

Jeg er glad for at filmstøtten er større enn noensinne, og ideelt sett forvaltes disse pengene på en klok måte. De siste årene har det blitt laget mange gode norske filmer, uansett om man vil regne det i kroner og øre eller kunstnerisk prestasjon. Norske filmskapere har fått øynene opp for sjangerfilm, noe som blant annet har resultert i noen ganske gode grøssere, komedier og ungdomsfilmer.

Gitt at flinke filmskapere følges opp, vil ikke jeg være den som nekter for at vi en dag kan få vår egen Bergman. Talent og kunstnerisk visjon er viktig, men selv geniale filmkunstnere må leve.

Close, but no cigar

Nå er det selvsagt ikke meningen at bloggen min skal være en oppramsing av filmer jeg har sett som jeg ikke liker, men man skriver jo om de tingene man brenner for, og det er få ting som får meg i fyr og flamme på samme måte som en pretensiøs og meningsløs hype-film som Closer. Jeg får prøve å finne noe nytt å skrive om neste gang, men for nå...

Closer... well, not really

i want to fuck you like an animal
i want to feel you from the inside
i want to fuck you like an animal
my whole existence is flawed
you get me closer to god
-NIN, "Closer"

For en del år siden tok jeg på meg det selsomme oppdraget å oversette Patrick Marbers skuespill "Closer" til norsk. Da filmen kom holdt jeg meg unna den. Jeg hadde nesten glemt hvorfor, til jeg i går, i mangel av grunner til ikke å gjøre det, spant DVD-en i Playstationen min, og satt meg godt til rette med min utkårede for litt cheezy romantisk komedie.

Filmen sliter med det samme som skuespillet gjorde - et elendig manus! Selv om det var lenge siden jeg leste og oversatte stykket, kjente jeg øyeblikkelig igjen linjene, som var mer eller mindre direkte overført fra sceneversjonen.

Problem nr. 1 er at Marbers historie på ingen måte engasjerer. Den "knallharde" realismen hans gjør historiene trivielle og uinteressante for alle andre enn Marber, hans familie og venner.
Problem nr. 2 er at Marbers karaterer ikke engasjerer. Som over, dette blir for venner og familie av forfatteren. For alle andre er disse folka flate og kalde, uten formildende trekk.
Problem nr. 3 er at Marbers språk ikke engasjerer. Dialogen er som et maskingevær, men ett som er ladd med blankskudd, og derfor ikke leverer en dødbringende salve, men i stedet kjeder publikum etter veldig kort tid. Vittighetene er ikke vittige, de kvasi-intelligente vendingene er klisjéer og dialogen som helhet minner mest om en episode av Dawson's Creek med banneordene intakte.
Da jeg oversatte manuset observerte jeg noe som har blitt med inn i filmversjonen. Til tross for overfladiske "språklige forskjeller" (stort sett enkeltord som er forbeholdt enkelte av karakterene, som "Buster" for Natalie Portman-karakteren) snakker alle disse folka helt likt. Min teori er at de snakker slik Patrick Marber selv skulle ønske han snakket, når han ligger i senga si om kvelden og tenker tilbake på det som har skjedd i løpet av dagen; tøft, røft og sexy. Problemet er altså at dette etter min mening funker bedre inni hodet enn på papir, lerrett eller digitale bits.

Allerede et kvarters tid ut i filmen sjekket jeg klokka. I skrivende stund klapper jeg meg selv vantro på skulderen over at jeg kom meg gjennom den fra ende til annen.

Men nå er den sett, og kan ikke bli gjort usett. Jeg får trøste meg med at jeg ihvertfall slipper å se den igjen.