Cobra Kai oppe på myspace.com

Vi har fått opp Cobra Kai-siden på myspace.com, takket være Marianne. Hvis det er noen som var på release på Verkstedet på onsdag (takk til alle for en fabelaktig kveld!) og som har bilder derfra hadde det vært veldig fint om de kunne maile det til cobrakai.baby@DIESPAMMERgmail.com (fjern DIESPAMMER, såklart). Det samme gjelder de som filmet deler av konserten på digitalkameraer og telefoner. Jeg har tenkt å klippe sammen en musikkvideo med skikkelig skranglemateriale, så send inn, send inn!

Hører på akkurat nå: Monster Magnet (iTunes shuffle)

Fantastiske nyheter og en ekkel link

Nå er det altså offisielt, Cobra Kai får sin egen releasefest. Stedet er Verkstedet og dagen er 10. mai. Det er altså rett rundt hjørnet allerede, men jeg er bare så overlykkelig for å få ordnet dette at jeg ikke klarer å bli stressa av alt som må gjøres. Så merk av datoen i deres almanakker og kalendere, så skal jeg se om jeg ikke kan få sendt ut en fellesmail til de jeg kan komme på.

Jo, også var det den litt ekle linken. Den er ikke så ekkel som jeg opprinnelig trodde, bare litt merkelig. Det viser seg nemlig at i Tyrkia har en merkelig tradisjon med å samle et tusentall voksne menn, olje dem inn, og se på at de bryter om kapp. Dette er visstnok noe som har foregått i 650 år. Men så mye som jeg respekterer andre kulturer og prøver å være tolerant og sånn, så klarer jeg ikke å slutte å tenke at dette uten tvil er en temmelig homoerotisk tradisjon.



Men de syns sikkert det samme om den norske klemme-i-fylla-tradisjonen.

Happy 1. mai

Gratulerer med dagen til alle. Jeg tar på meg de vanligste klærne jeg har og skyfler ned til sentrum for å gå i demonstrasjonstog og se på folkemassen. Regner med at jeg ser både den ene og den andre der i løpet av dagen.

Foren eder. Sees!

Møsikk

Ole foreslo for en lang tid tilbake en slags musikalsk personlighetstest der man setter iPod/iTunes/whatever på shuffle, og skriver ned de første 20 låtene som kommer opp. Aner ikke hva det er meningen at dette skal fortelle om en person, men jeg begynte nå engang å gjøre dette for en søknad til en stilling som jeg holder på med, så jeg tenkte like gjerne jeg kunne legge ut lista her også. Oppfordrer alle andre til å gjøre det samme, så kan vi kanskje finne et eller annet musikopsykologisk mønster i alt kaoset.

Uansett, her er lista.

1. Grant Lee Buffalo - The Shimmering Hour
2. Pixies - Oh My Golly
3. Frank Black and the Catholics - You're Such a Wire
4. Pavement - Our Singer
5. Nirvana - Drain You
6. Pavement - The List of Dorms
7. Cardigans - Carnival
8. Kristin Hersh - Sundrops
9. Velvet Underground - Cool It Down
10. Morrisey - I Have Forgiven Jesus
11. Tom Waits - In the Colusseum
12. Yeah Yeah Yeahs - Man
13. Magnetic Fields - (Crazy for You But) Not That Crazy
14. Kings of Convenience - Summer on the Westhill
15. David Bowie - Life On Mars?
16. PJ Harvey - It's You
17. Depeche Mode - In Your Room
18. Velvet Underground - What Goes On (Live)
19. The Smiths - Heaven Knows I'm Miserable Now
20. Man or Astroman - 24 Hrs.

Jeg vet ikke helt hva denne listen sier om meg, sånn musikalsk sett. Kom gjerne med kommentarer, om dere har dem. Eller med deres egne lister.

Eksklusiv konsert

I anledning Biologisk Aften på Bio på Blindern skal Cobra Kai igjen entre scenen. Denne gangen stiller vi som hovedattraksjon, og det er jo veldig spennende for oss. Etter litt fram og tilbake har vi bestemt oss for ikke å reklamere spesielt mye for denne greia, siden det tross alt er en instituttfest. Men jeg klarer ikke å dy meg helt, og inviterer herved alle lesere av bloggen til å komme og høre på. Det kommer sikkert til å bli stemning i taket, for dere aner ikke hvor rockeglade biologistudentene er når de først slår ut håret.

Konserten er altså på Biologisk institutt, fredag 5. mai, sikkert sånn 7-8-tiden. For de som ikke er så kjent på Blindern, kan kanskje dette kartet være til hjelp. Festen er i bygning 18, Kristine Bonnevies hus.

Hold forøvrig også av datoen 13. juni, da blir det konsert på Last Train, en greie vi enda ikke har bestemt om blir releasefest eller bare en vanlig konsert.

Internet, for en fantastisk oppfinnelse

Ok, så jeg lover å holde dere oppdatert på den mystiske pakken, og så venter jeg noen uker før jeg skriver noe mer. Jeg vet ikke helt jeg, internett, knytter folk nærmere hverandre?! Sällan.

Ganske riktig inneholdt den mystiske pakken en forsendelse på 331 eks av EPen "Wax on, Wax off, Girl" som foreløpig er dømt til å selges i små ølstinkende buler rundt om i det ringe land. Vi fant ut at det ble for dyrt å koste på seg strekkode (eller EAN-kode som det heter på fint), så dermed er det ingen butikker som vil ha dem. Men vi fortviler ikke, for vi tenker heller på hvor få eksemplarer vi faktisk ville solgt i butikkene, og tenker med oss selv at neste gang, da kommer skjeen til å være i den andre hånda, for å si det sånn.

Foreløpig har vi (så vidt jeg vet) ikke solgt et eneste eks av EPen, men det har nok også en sammenheng med at vi prøver å få ordnet med sleppfest. Vi har fått Last Train, men ingen dato, og det ser ut til at det kommer til å bli litt utpå... kanskje mai. Så hvis noen ikke kan vente, så er det lov å kjøpe EPen av meg eller Marianne, bare send en vennlig mail, sms, eller kom bort og si fra. Den koster 50 smørkuler og pengene går til t-skjorte-produksjon.

Nå må jeg tilbake til mitt ekstremt viktige påskearbeid, sitter på lesesalen og hører på Daft Punk og prøver å konsentrere meg om studiene. Påske er hverdag for oss studenter.

Glad påsk. Snakkes.

Spenning

Jeg har nettopp blitt ringt opp av en mann med veldig dårlig diksjon som fortalte meg at han har en pakke å levere meg. Det eneste jeg kan tenke meg er at det er EPene som kommer fra trykken! Han er på vei hit nå, så nå er jeg ekstremt spent.

[Grøss, sitr]

Gir videre beskjed ettersom denne saken utvikler seg.

Skriving på lesesalen

På mitt institutt ble alle studentene enige om at det skulle være greit å skrive på lesesalen. Særlig fordi alle skriveplassene er opptatt av gamle hovedfagsstudenter som tydeligvis koser seg glugg ihjæl der de sitter, sånn at det er et år eller to ventetid for å få plass der inne. For de som vil det, selvfølgelig, jeg er ikke overbevist om at det er det smarteste man gjør om man noensinne har lyst til å fullføre masteren sin.

Så da sitter jeg nå her på lesesalen og klikker ivei på laptopen min, til hun som sitter ved siden av meg sin store forbitrelse. (Jeg tror hun sitter og holder seg i ørene, men jeg er ikke helt sikker, det er litt skummelt å kikke for mye bort på henne også.)

Uansett, når jeg skal skrive så er det en grunnleggende ting jeg trenger: Musikk. Og idag har jeg glemt headset hjemme, så idag går alt ekstremt trått. Jeg klarer ikke konsentrere meg i den skumle nesten-stillheten på lesesalen, jeg vil heller at alle skal sitte å snakke kjempehøyt om ting jeg ikke er interessert i, enn denne infernalske blaingen i papirer og bøker, sukkene, de uregelmessige gjespene, og rumlingen i kaffe-mager. Så jeg skriver dette, like mye ut i verden som for å minne meg selv på aldri igjen å glemme headset når jeg skal opp på lesesalen for å skrive. Dette er i sannhet helvete på jord.

Hehe.

Skjemahelvete

Jeg er i platebransjen.

Jeg hadde liksom ikke gått opp for meg før i går, da jeg endelig fant ut hvor mange skjemaer som må fylles ut før man kan gi ut en enkel EP. Nå sitter jeg her med fem skjemaer som ser tilsynelatende helt like ut og som jeg ikke skjønner halvparten av. TONO og GRAMO og NCB og ISRC og you name it. Jeg gleder meg til å få sendt avgårde disse tingene, om ikke annet vet jeg ihvertfall at jeg er et skritt på veien. Om jeg får dem tilbake får det så være.

Også jeg som ikke liker sånne ting.

Verdens kuleste oppfinnelse

Jeg vil anbefale alle som jobber foran en datamaskin hele dagen å gå inn på Pandora og registrere seg øyeblikkelig. Dette er en fantastisk web-radio som tilpasser seg musikken du sier du liker. Du ber om et band eller en låt, og så spiller den noe som ligner. Så kan du si at du liker eller ikke liker det den spiller, og så lærer spillern hva slags musikk du vil høre på. En utrolig måte å oppdage ny musikk. Foreløpig er det gratis og uten reklame, selv om det kan tenkes at man får litt spam av å registrere seg, jeg hadde ihvertfall noen mystiske spammer etter at jeg registrerte meg i går. Men det er faenmeg verdt det. Dette er verdens beste oppfinnelse og jeg digger det.

Frykt

Ok, etter forrige post tenkte jeg det ville vært interessant å høre hva folk er redde for. Jeg er altså redd for fallende istapper og telefoner fra fremmede nummer. Post i vei, kanskje det er litt terapeutisk å snakke om det også.

Vinterens skrekk

Hvert år på denne tiden av året har jeg en gjentagende irrasjonell frykt for å få en istapp i hodet. Hvis jeg trodde på sånne ting, er jeg temmelig sikker på at jeg ville tatt dette som et tegn på at det er den måten jeg en dag kommer til å dø på. Nå er det selvsagt flaks at jeg ikke tror på det, men stress at jeg må gå rundt med en panisk frykt hele dagen.

Disse jævlene her fant jeg på et hus like nedenfor der jeg bor (beklager litt mørke bilder, det er vinter):
Legg merke til at denne rekker nesten halvveis ned husveggen. Om man får den i hodet, så kommer den til å gå gjennom hele kroppen og ned i bakken, og fremdeles stikke en halv meter opp fra hodet ditt.

Au.

Fremmedord for dagen: glaciofobi

Fingervanter followup

Både i det virkelige liv og på denne bloggen har det blitt foreslått at jeg skulle kjøpe noen vanlige vanter og klippe av tuppene for å lage mine egne fingervanter. Problemet er når man må snurpe sammen fingertuppene. Jeg er ikke så hendig at det gjør noe, og har allerede prøvd å klippe tuppene av vanter uten å snurpe, med fatale følger. (Velvel, ikke akkurat fatale, men det funka ikke.)

Men, om jeg kan bruke denne plassen til litt reklame. På Top Secret i Henrik Ibsens gate finner man nydelige fingervanter til kun kr. 60,- for paret. I kledelig militærgrønn ull og one-size-fits-all, er disse vantene perfekte, enten man prøver å betjene kamera i -5 grader på gatene i Oslo, eller dreper terrorister i de iskalde fjellhøydene i Afghanistan. Noe norske soldater ikke gjør. Selvfølgelig. Det vet jo alle. Ikke sant?

Beinhard politisk satire

Plutselig kan verden deles opp i folk som brenner ambassader og folk som diskuterer hvorfor folk brenner ambassader. Naturlig nok føler jeg et enormt behov for å forstå, og derfor tok jeg en tur ut i den store verdensveven. Der snublet jeg over et fantastisk ... hva skal man kalle det ... et fenomen? en tilfeldighet? kanskje, uansett:

Gå til Google, skriv inn ordet "failure" og klikk "Jeg prøver lykken" (eller hva det heter i den engelske versjonen av guggel). He he.

Ikke at jeg fra og med idag skal være en beinhard politisk satiriker som korner enhver ytring eller moralsk ambivalent politiker. Jeg får min politiske satire hos Ole, et oppkomme av provokasjon og humor i en verden som ikke vil innrømme at den selv har skapt ham.

Hører på: Death Cab for Cutie (naturlig nok, konsert i kveld, sjø)
Fremmedord for dagen: Fanatisme (som fascisme, men mer trendy)

Fingervanter

Etter én kort dag med filming har jeg funnet et stilfullt og praktisk plagg som er et "must" for alle som skal lage utefilm i Norge om vinteren: Fingervanter. Plagget er litt feil navngitt, fordi det i praksis er det motsatte av fingervanter, det er vanter for hele hånden bortsett fra fingrene. Kanskje man skulle finne et nytt navn til det, som håndvanter, eller ikke-finger-vanter?

Grunnen til at jeg er så opphengt i dette navnet er at jeg ikke har fingervanter, men jeg har lett etter det i noen timer i dag. Og i hver butikk der jeg har spurt etter fingervanter har de enten vist meg til den vanlige vanteavdelingen, eller bare sett litt rart på meg med hodet på skakke. Jeg trodde dette var det hippeste plagget denne vinteren, men det er det tydeligvis ikke, ettersom man ikke finner det noe sted, ikke engang H&M har dem.

Er det noen der ute som har noen hotte tips for steder å kjøpe disse deilige vantene som varmer samtidig som de tillater brukeren å betjene et videokamera? Foreløpig tips er Army Shop eller bodene på Youngstorget, skal sjekke det ut i morgen tidlig, men andre tips tas imot med glede, omsorg, og våte, erotiske kyss.

På den positive siden førte jakten på fingervanter til at jeg endte opp på platekompaniet igjen, og kom hjem med Deathcab for Cutie, Kaiser Chiefs og Art Brut (et band jeg aldri har hørt, men har hørt mye fint om). Nå får jeg ikke hørt på de nye platene mine fordi Maren ser på håndball på tv, men senere skal jeg baske meg i ny musikk. (Apropos, beklager at jeg slo hånden av deg (eller hva det nå heter), Christina, det var ikke meningen at du skulle ta det ille opp. Ville bare snakke vanlig altså, ble kanskje litt brysk.)

Nå skal jeg spise deilig middag, jum-jum.

Hmm, positive vibber, uvant.

Nå føles det som ting endelig begynner å falle på plass i et liv som ellers er preget av kaos og angst.

Først av alt, takk til alle som møtte opp på Cobra Kai-konsert i helga, det var deilig å se så mange av dere der. Det var veldig gøy å spille for dere, selv om jeg nok må innrømme at lørdagen var den beste konserten, sånn fra scenen sett ihvertfall. Uansett det ble to beinharde konserter, men jeg tror vi beviste et par ting for oss selv. Neste konsert blir antakeligvis på Høgskolen i Oslo, konserten som ble avlyst sist. Jeg har opprettet en mail-gruppe med alle adressene jeg hadde i gmail-kontoen min som jeg kunne tenke meg var interessert i Cobra Kai-nytt. Hvis noen der ute føler de burde være på lista, men mistenker at de ikke er det, er det bare å sende meg en linje eller noe, så skal jeg ordne det. Det gjelder også SMS-lista, som nok kanskje ikke er helt fullstendig.

Nå begynner også EPen å ta form, har nettopp kikket på utkastene til coveret, tror det kommer til å bli veldig fint. Hvis det er noen der ute (Flu?) som vet hvordan det funker når man skal ha strekkoder på sånne ting, vil jeg veldig gjerne høre mer om det.

Men ellers er det doku-prosjektet jeg er mest optimistisk til akkurat nå, selv om alle ting selvfølgelig henger sammen. Det har jo forsåvidt ikke skjedd noe viktig nytt på den fronten, bortsett fra at jeg har fått beskjed om at kompis og kameramann Are, som har røket noen leddbånd og skadet menisken, igjen er på beina og klar til å filme. Jeg tror nok det er en kombinasjon av selvtillitsboostet man får av å spille konsert og selvtillitsboostet man får av å kjøre rundt i Oslo Sentrum etter å ha hatt lappen i en drøy måned og innse at "dette går helt greit" og at "jeg kan faktisk kjøre bil". Tror de to har smitta over på doku-prosjektet, og nå ser jeg at det faktisk har en ende et sted langt der fremme. Digg!

Har akkurat vært på Platekompaniet og kjøpt nye plater, og akkurat nå hører jeg på deilige deilige Arctic Monkeys. Anbefales! Etterpå skal jeg høre på Editors og gjøre meg opp en mening om jeg skal være med på konserten. Gleder meg. Det er så fett å høre ny musikk for første gang.

Er det forresten noen som har noen bilder fra helga jeg kan legge ut? Det er noen på Superfriis sin side, men jeg vil gjerne se og legge ut andre bilder hvis de fins der ute.

Oki doki, good night, good luck. Skal prøve å være litt mer aktiv på blogginga i fremtiden, men det er ikke alltid jeg har så grusomt mye interessant å si uansett.

Avlyst!

Konserten på Samfunnet idag er avlyst. Men så er det jo fortsatt fredag og lørdag på Blue Monk. Håper å se en hel haug av mennesker der!

Her kommer vintern

Jeg begynner å skjønne hvorfor den store brorparten av alle norske filmproduksjoner foregår på sommerhalvåret. Det snøværet som skjer utenfor vinduet mitt akkurat nå gjør det praktisk talt umulig for meg å gå ut med et kamera og filme dokumentarfilmen min. Jeg vet det er de der ute som syns det er fantastisk med snø, som digger snowboard og langrenn, og som syns jeg er en pingle som ikke tåler litt "vanlig norsk vær". Men fuck dere og fuck norsk vær - jeg har ikke valgt å bli født i dette landet, og hvis alle syns det er så flott med snø, hvorfor er det ingen som betaler skiforeninga for å brøyte løyper?

For en god stund siden trykket aftenposten et kart over jorden, satt sammen av satellittfotografier. Det er ikke dette men det minner ganske mye om det. Legg merke til Norge i forhold til resten av verden. En slags flis av Skandinavia dekket av is. Jeg ser for meg hva slags grusomme mennesker våre forfedre må ha vært, som ble kastet nordover, mot den sikre død, av sine stammefrender. Antakelig stammer vi alle sammen fra en gjeng med pedofile, morderiske voldtektsmenn. Ikke at det sier noe om hvem vi er i dag. Dette er ment som et evolusjonistisk "Mora di!"

Uansett kan de ikke vært de skarpeste knivene i skuffen. Hvem i alle dager er det som følger etter isbreen når den begynner å trekke seg tilbake? Vanlige mennesker vil i så fall feire at istiden er over, og begynne å dyrke druer og oppdage gjæringsprosesser. Men ikke pre-nordmannen. Han følger isbreen, mest av gammel vane antakelig, og skryter av de tærne han har fryst av etterpå. Et grusomt folkeferd. Fy faen.

Arr-Arr-ARrrrgggh

For n-te gang har filmproduksjonen min blitt forsinket, denne gangen fordi hovedpersonene er sjuke og ikke klarer å komme seg opp av senga. Dette begynner å gå meg på nervene, kanskje ikke det var meningen at denne filmen skulle bli til? Nei, fuck det, de skal være med i filmen om de vil eller ikke ;)

Laster masse sint musikk inn på iPoden min og stikker på Blindern for å lese. Det begynner å bli på tide.

Hold av dagen

Cobra Kai spiller neste uke hele tre konserter. Først ut er Studrock tirsdag 24. januar på Studentersamfunnet Bislett. Cobra Kai spiller først, allerede kl. 9 så det lønner seg å være tidlig ute. Deretter har vi fredag og lørdag på Blue Monk sammen med bandet Hiawatha. Vet ikke helt når det starter og det er fortsatt ikke avklart om det er noen inngangspenger til denne konserten. Uansett, det kommer til å bli hei-dundrane! Vi sees der!

Mötörsykkeldagbøkene

Det siste døgnet har jeg sittet gjennom tre filmer. Jeg dro på kino i går for å slippe å forholde meg til mennesker og deres problemer, og endte opp med å se den irakiske filmen Skilpadder kan fly (som var helt ok), og David Cronenbergs A History of Violence. Men den filmen jeg vil skrive noen ord om er Motorsykkeldagbøkene, som jeg nettopp har sett på DVD.

Først av alt, ikke et vondt ord, hverken om Che Guevara eller backpacking i Sør-Amerika.
Filmen har massevis av vakre bilder av steder rundt omkring i Argentina, Chile og Peru. Men kan man ikke finne like fine bilder i en vanlig turistguide for området. Jo, det kan man. Som reklamefilm for "opplevelsesferier" har filmen sikkert funka kjempebra, men som film syns jeg den er veldig, veldig dårlig.

Nå vet jeg at det er en hel del mennesker som er veldig uenig med meg på akkurat dette, og man er vel kanskje bare nødt til å innfinne seg med at forskjellige folk liker forskjellige ting. Men film med voiceover har aldri vært min greie, og særlig når det som blir sagt høres ut som det leses opp fra en Margit Sandemo-roman. Jeg aner ikke om denne dagboken som det leses opp fra er fiktiv, eller om Che Guevara faktisk skrev disse tingene, men hvis han gjorde det, er det kanskje like greit at det var revolusjonær folk hero han ble, og ikke forfatter. Makan til møl.

Det er en hårfin grense mellom stilen i Motorsykkeldagbøkene og i den norske kalkunklassikeren Dis. Man kan si mye om Aune Sand og Siv Stubsveens skuespiller-prestasjoner, om meningsløse bilder, og så videre. Det de to filmene derimot har til felles er en tårnende og abnorm pompøsitet i alt de ønsker å formidle. Mens Dis stort sett ikke formidler noe som helst, men bruker masser av ord på det, er fortellingen i Motorsykkeldagbøkene banalt enkel. Ung mann reiser rundt og oppdager sider ved seg selv som han ikke ante var der.

Det er det hele. Resten av filmen er bare fløff. Ingenting som skjer har noen særlig betydning for den videre handlingen, det er ingen røde tråder bortsett fra unge Guevaras utvikling fra relativt engasjert medisinerstudent til veldig engasjert. Filmen kunne rett og slett hatt godt av å spisses litt, kunne man ikke av kunstneriske årsaker gjort Che i begynnelsen av filmen til et arrogant overklassesvin, og Che på slutten til en ung mannlig Mor Theresa? Det ville ihvertfall funka bedre enn det gjorde sånn filmen er, med en miniskul utvikling, og ord ord ord ord ord.

Sorry Walter Salles, jeg likte ikke denne her i det hele tatt. Får sjekke ut Dark Water, men den er vel kanskje gått av på kino.

Nananananananana-Narnia

Når jeg fant ut at det var Disney som satt med penga i dette prosjektet ble jeg veldig skeptisk. Etter å ha sett filmen er jeg om mulig enda litt mer skuffet. Skal prøve å ikke spoile filmen for dem av dere som har lyst til å se den.

Teknisk sett er filmen slett ikke verst, men det er jo stort sett en budsjettsak. Det interessante er hvor dårlig data-animasjonen blir når man kommer nært innpå. De store slagscenene fungerer helt flott, men i dialogsekvenser, der man kommer ganske nært CG-karakterer som Aslan og Beaver (morsomste navn ever), ser de rett og slett ikke bra ut. Jeg tipper at dette er en kinosykdom, og at de kommer til å se mye bedre ut på DVD i TV-skjerm-størrelse, men det gjør meg bare litt trist når man kan tillate seg dårlige kinobilder hvis man har råd til å lage gode.

Denne filmens problem er ikke teknikken, og egentlig heller ikke storyen, som jo en kjent og etablert. Sånn jeg ser det har filmen to store problemer: dårlig manus og veldig trist fortellerstil.

Manus først. Man kan si hva man vil om å adaptere bøker til film, om hvordan mediene henvender seg til helt forskjellige deler av hjernen og hvordan det er umulig å oppnå samme magiske kraft med ord (for filmfantaster) eller bilder (for litterater) enn vice versa. Det er nå så. Og man kan si hva man vil om CS Lewis' bøker om Narnia, og særlig den første (kronologisk, han skrev senere en bok som finner sted før denne), som mangler beskrivelser av mange ting som er viktige å ha med, rett og slett fordi "Det var så fantastisk at det er vanskelig å beskrive med ord, man måtte nesten ha vært der..." (med andre ord, Lewis manglet enten evne til å beskrive det, eller fantasien til å finne det på, og overlot det til barna). Som alle sikkert skjønner er ikke dette min favorittbok, men det har lite med de problemene filmen sliter med på manus-sida.

Manuset er rett og slett ikke bra. Jeg skjønner at dette er en barnefilm, men noe av det som gjør en god barnefilm er at man kjenner sitt publikum. I en film som denne, som jeg mener henvender seg vel så mye til et publikum som faktisk har vokst opp med bøkene, er man nødt til å gjøre filmen morsom også for de voksne. Man behøver ikke å slenge inn masse groviser eller blodsprut i hver slagscene, men man i det minste legge inn en eller to vitser som går over hodet på de minste, men som de voksne også kan ha glede av. Andrew Adamson (og Disney, tipper jeg) har valgt å skrive dialog av den sorten der de minste barna har rett hele tida, og hvor søte barn leverer søte, blaute one-linere ustanselig. Legg til tårer, tårer, tårer, og så har man manuset til Løven Heksa og klesskapet.

Det samme gjelder fortellerstilen. Adamson har lagt seg på en linje hvor man sitter igjen med følelsen at produksjonen ikke har vært morsom, men et pliktløp. Her er det ingen moro, ikke noe selvironi eller noe "glimt i øyet". Når det er alvorlig, er det tvers igjennom alvorlig. Når det skal være "fint" er det sukkersøtt til de grader. Filmen mangler rett og slett magi.

Jeg har ikke tenkt å gi terningkast, men gidder absolutt ikke anbefale at folk ser denne på kino. Lei den på DVD, eller lur noen du kjenner til å gjøre det, så du får sett den gratis. Den er ikke verdt leieprisen engang.

Åja, så var det dagens fremmedord, det hadde jeg helt glemt.

Ellinor sevalsonistisk.

Karaoke-hælvete

Fy søren for en crazy nyttårsaften. Det er vel og bra med karaoke, men jeg klarer aldri å begrense meg når jeg først har vært oppe en gang. Neste gang jeg begynner å snakke om det, håper jeg noen stopper meg.
Tydeligvis blir jeg litt femi når jeg går opp på en scene, greit å huske på.
Christina og Mathias var flinke da, selv om de måtte dele mikrofon, fordi "noen" var opptatt med den andre.

Uansett, takk til alle for en herlig kveld. Ett år til neste gang.