Så jeg trodde jeg var klar til å filme igår. Hadde pakket ned kamera og alt det kunne tenkes at jeg kom til å trenge. Hadde en avtale om å møte de jeg skal filme kl. 11 på Grorud senter, der de jobber. Jeg skulle ringe litt før, for å være sikre på at de var i rute. Før jeg dro opp, ville jeg gjerne ta en kaffe med kameramann Are for å snakke litt om bilder, plan for dagen, og så videre. Ringte han i 9-tiden, og vi møttes kl 10 på Evita på Grønland.
Selve bizniz-delen av møtet var kjapt over. Jeg vet ikke om det betyr at Are er kjapp til å plukke opp ideer, eller om bare prosjektet mitt er dårlig gjennomtenkt, men uansett satt vi en god stund og prata dritt om King Kong og sånn. Jeg ringte 1030, men det var ingen som tok den. Ok, tenkte jeg. De har sikkert forsovet seg eller noe. Prøvde igjen et kvarter senere, men da var telefonen "slått av eller befinner seg i et område uten dekning".
En kaffe og noen mislykkede forsøk senere, bestemte vi oss 1130 for å reise oppover mot Grorud senter. Mobilen er sikkert tom for batteri, eller noe, fant vi ut. Om de ikke er der allerede når vi kommer opp, er de der sikkert snart.
1200: Grorud senter. Vi står utenfor og fryser og tar en røyk. Vi har allerede gått gjennom hele senteret en gang, og vurderer å gjøre det igjen. Eller skal vi sette oss på kantina og ta en kaffe? Vi prøver å finne de siste julegavene på Grorud senter, men det er virkelig ikke mulig å finne noe fint der. Vi setter oss og drikker kaffe, og snakker om kjøpesentre og hvordan det er der på dagtid, mens alle de "normale" er på jobb. Vi sitter sånn at vi kan se ut av vinduet på den plassen der de to vi venter på pleier å stå og selge =Oslo, men de dukker ikke opp.
1300: Hva skjera? Skal vi bare ta noen stills av selve senteret? Prøve å få noen stemningsbilder, noe julegreier eller noe? Vi er sultne, men ingenting i kantina frister, så vi kjøper noen baguetter på ICA og setter oss på verdens tristeste benk med utsikt over spilleautomatene. Et lite barn klemmer seg nesten fast i døra, men Ares lynraske reflekser redder dagen. Pappaen står og spiller på automat. Vi snakker om spilleautomater og hentehår.
Til slutt, litt over to, bestemmer vi oss for at de ikke kommer til å dukke opp. Vi drar til byen for å snakke med noen på =Oslo-kontoret. Kanskje noen vet hvor de er. Telefonen har vært skrudd av hele dagen.
En hyggelig fyr på =Oslo informerer oss om at jula er en vanskelig tid for mange, og han har helt sikkert rett. Plutselig slår det meg: Etter en dag med filming har vi ikke bare ingenting på filmen, men vi har også to hovedpersoner mindre enn da vi startet.
Jeg trodde jeg hadde forberedt meg veldig godt til denne dagen. Men det viser seg at jeg tok helt feil. Og det som om mulig er enda bitrere er at min veileder sa til meg at dette kom til å skje, og at jeg ikke kunne satse alt på disse to menneskene, og at jeg måtte ha en plan B. Mens jeg, i min grenseløse arroganse, tenkte at, heh! hva vet hun, hun har vel ikke møtt dem, hun kjenner dem ikke sånn som jeg.
My bad. Driti ut. Aner ikke hva jeg skal gjøre. Project failure.
Neida, nå skal jeg ut og prøve å finne ut hva som skjer, om de har trukket seg helt eller hva. Frykter det verste, håper på det beste, hehe.
Stian, med litt stor kjeve, og litt lang hockey-sveis.
Stoian drikker en drink, hvis ikke jeg husker feil, hovedsaklig sprite, med en dæsj av en merkelig rød kokoslikør som het KonTiki.
