Arn - tempelridder i likegyldighetens land

Det finnes etterhvert en god håndfull skandinaviske samproduksjoner av typen viking/middelalder-storfilm. Greit nok, det skyldes vel delvis et tenkt kollektivt selvbilde, delvis brandingen av Skandinavia som en slags viking-themepark. Filmene kommer imidlertid såpass sporadisk at man godt kan tillate seg å synke ned i hypen.

Denne vinteren står den kvasi-historiske fortellingen om Arn for tur. Arn er en svensk tempelridder med taktisk genialitet, en medfødt sverdarm og en fortid. Ikke akkurat eksperimentelt, dette her. Filmen, som er den første av to, er basert på Jan Guillous romaner.

Arn lider av det klassiske problemet med adaptasjon fra bok til film - avgrensning!

Regissør Peter Flinth og manusforfatter Hans Gunnarsson har bestemt seg for å prøve å skvise omtrent 900 sider med karakterer og relasjoner inn i en film på drøye to timer. Problemet er at filmen, istedenfor å balansere mellom action og karakterer, relasjoner og intrige, ganske uelegant snubler seg gjennom handlingen uten noensinne å dvele ved noe som kunne fange publikums interesse. Joda, vi forstår jo at Arn og Cecilia er forelsket, det poenget hamres inn i slowmotion etter slowmotion. Men utover det vet vi lite om deres forhold. Det samme gjelder alle filmens forhold. Hvem disse karakterene er, er heller ikke alltid godt å si, utover helt grunnleggende trekk som familieforhold. De er som helstørrelses pappfigurer, kjedelige, tørre, flate.

Dette er ting man gjerne godtar i denne typen filmer. Men det forutsetter at filmen prioriterer episke slagscener, action og drivende spenning. Arn feiler dessverre også på actionsiden. For all del, håndverksmessig sett holder alt mål. Men actionsekvensene er nedprioritert fordi Flinth og Gunnarsson kvier seg for å kutte i handlingen. Adaptasjon fra bok til film forutsetter prioriteringer. I dette tilfellet kunne man valgt å lage en karakterdrevet eller en actiondrevet film. Resultatet av ubesluttsomheten er en film som faller mellom to stoler.

Arn etterlater deg med en følelse av fullstendig likegyldighet.



Musikk: The Roots - Phrenology