Når jeg fant ut at jeg måtte jobbe påske, hadde jeg regnet med at det kom til å bli en ganske ensom halv uke, med litt jobb, litt tull og tøys, og kanskje høy musikk på kontoret. Jeg hadde til og med lastet over en Kris Kristoffersen-plate på iPoden min i full beredskap for sår country. Men da jeg kom på mandag hadde hunden Chet flyttet inn på kontoret mitt.
Jeg er vanligvis ingen stor hundeelsker, men jeg er smart nok til å forstå at det er bedre å være venn enn fiende med våre glefsende firbeinte venner. Derfor innledet jeg allerede mandag morgen et lite kaste-hente-vennskap med hunden Chet. Nå lurer jeg på om jeg har tatt vennskapet med Chet litt for langt, ettersom han har begynt å klynke hver gang jeg går ut for å ta en røyk, til tross for at jeg tråkket på poten hans igår ettermiddag.
Det eneste som egentlig plager meg med kennel-kontorlivet er at hunden ikke er i stand til å holde seg i ro i lengre perioder. Derfor har vi sett oss nødt til å lukke døren, sånn at han ikke skal springe rundt i gangene og skremme rengjøringspersonalet. To voksne menn og en hund innesperret i et 3x4 m rom blir litt i klammeste laget, og jeg merker nå at jeg er ganske utålmodig etter påskeferien, som ligger en drøy time fram i tid. Aller helst har jeg lyst til å ligge under dyna og drikke eggelikør hele påsken, men skal nok se at jeg kommer krypende og blunkende ut i sola allikevel.
Live long and prosper. Glad påsk!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar